Nemnda ble ledet av tingrettsdommer Richard Saue
foto: Vetle Daler
Vinteren 2017-2018 forhandlet hovedsammenslutningene med staten om særavtalene for reiser innenlands og utenlands. Partene ble ikke enige, og saken gikk derfor til behandling i særskilt tvistenemnd. Nå, fem måneder senere, er kjennelsen klar. Nemndas avgjørelse gir ingen grunn til jubel, men noen lyspunkter finnes.
Staten har ikke fått medhold i økt styringsrett for når en ansatt kan reise på regning. Staten gis heller ikke medhold i å øke grensene for når kompensasjon etter innenlandsavtalen skal slå inn. Disse grensene blir stående på 6 timer og 15 km, selv om staten ønsket å øke avstanden til 30 km. Nemnda tar også delvis til følge hovedsammenslutningenes krav om at satser for kost og overnatting, innhentet fra et internasjonalt byrå, ikke kan legges flatt til grunn, men må sees på i lys av blant annet prisendringer og valutasvingninger.
Når særavtalene tvisteløses, legger partene sin forhandlingsrett over til nemnda, som får ansvaret for å fastsette nytt innhold i reiseavtalene. Hovedsammenslutningene anerkjenner denne tvistemekanismen, og nemndas oppgave blir da å finne en rimelig balanse mellom partenes interesser.
I lys av dette er det imidlertid skuffende at avgjørelsen i stor grad hjelper staten å spare penger på bekostning av fremforhandlede rettigheter for arbeidstakerne. Hovedsammenslutningene krevde en likebehandling av arbeidstakere som er på reise innenlands og utenlands, og dessuten reell utgiftsdekning for utgifter ved reisen.
Nemnda valgte å sette ned kilometergodtgjørelsen for bruk av egen bil i tjeneste i tråd med statens krav (fra kr 4.10 til kr 3.90). Dette gjorde nemnda til tross for at hovedsammenslutningene har lagt fram beregninger fra Opplysningsrådet for veitrafikk (Ofv) som viser at arbeidstakere, selv med gjeldende sats, ikke får dekket de reelle utgiftene ved bruk av egen bil i tjenesten.
Når dette signalet gis fra nemnda, må kanskje arbeidstakerne i framtiden være med bevisst på om det ved tjenestereiser er bedre å finne andre transportmidler enn å bruke egen bil. Taxi eller leie av bil framstår nå som et økonomisk langt bedre alternativ. Dette vil også gjøre at arbeidsgiverne ser kostnaden med å sende arbeidstakerne på tjenestereise.
Videre har nemnda bare delvis tatt til følge hovedsammenslutningenes krav når det gjelder kostsatsene for utland. Kravet var at ECA-satsene (satser innhentet fra et internasjonalt byrå, som skal reflektere kostnadsnivået i det enkelte land) med et påslag på 15 prosent skulle følges. I de tilfeller hvor dagens satser oversteg ECA + 15 prosent, krevde hovedsammenslutningene å videreføre dagens satser. Staten krevde at ECA-satsene skulle gjelde uten påslag. Her har nemnda kommet til at kostsatsene for utenlandsreiser skal være ECA-sats med et påslag på 15 prosent.
Satsene for kost innland er regulert i henhold til SSBs restaurantindeks.
Når det gjelder å likestille kompensasjon for reisetid utenlands med ordningene innenlands, har nemnda dessverre ikke kommet hovedsammenslutningene i møte. I ettertid av nemndsbehandlingen, men før nemndsavgjørelsen, har imidlertid Høyesterett kommet med en avgjørelse knyttet til arbeidstid og reisetid. YS Stat vil nå se nærmere på hvilken betydning denne avgjørelsen får for avtaleverket.
Neste reforhandling av reiseavtalene skjer høsten 2019, og hovedsammenslutningene vil også der fortsette å kjempe for gode arbeidsvilkår for medlemmene og mot økt styringsrett og kostnadsreduksjon fra staten.
Les protokoll med kjennelsen her.